Lizbeth Osnes – Behind the scenes
Bloggnorge.com

Lizbeth Osnes – Behind the scenes

Velkommen til min blogg

24
juli 2014
Kategori: Hverdag | 4 kommentarer » - kl. 15:42

«Lev som normalt» sier de, men det er virkelig enklere sagt enn gjort. Jeg kan ikke tenke meg at jeg bor utsatt til i det hele tatt, men jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig urolig.. Lille, fine Norge. Jeg håper så inderlig at alt som foregår på nyhetene for tiden er falske trusler, og at vi alle er trygge..

Men, jeg skal i det minste late som om det er mulig å nettopp leve som normalt, så derfor ønsker jeg dere en riktig god torsdag, og håper dere har klart å slappe av litt i dag uten den helt store panikken. Vi har lekt på gulvet i omtrent hele dag, ryddet litt og vasket litt. I går følte jeg meg virkelig superflink på husmor-fronten; listen over alt jeg fikk gjort var helt vanvittig lang, og inneholdt blant annet å kaste absolutt alt som befinner seg i fryseren vår (les: Så lenge holder maten seg egentlig i fryseren - kanskje du også burde ta i et tak?) og å avrime fryseren så godt det lot seg gjøre med tanke på at det eneste dugelige redskapet jeg kunne bruke, knakk i prosessen. I dag orket jeg med andre ord ikke det helt store tiltaket, kun husvask og rydding her og der. Jeg burde egentlig ta fatt på komfyren vår også, den må jeg innrømme vaskes hakket for sjeldent, men det får jeg heller gjøre i morgen. Jeg blir så lat i denne varmen, så da utsetter jeg alt mulig.

DSC_0028

DSC_0038

Men å leke – det utsetter jeg ikke i hvert fall! Siennas leker ligger strødd utover alt i skrivende stund, akkurat slik jeg liker å ha det helt til hun har sovnet for natten. Egentlig har jeg lyst til å gå en skikkelig lang tur med både vogn og bikkjer, men etter den vanvittige vepse-episoden vi havnet i for noen dager siden kan jeg ikke si at det frister så veldig. Dere vet de drømmene man har hvor man ofte faller og dermed våkner brått? Ja, slike hadde jeg tre av på rappen den kvelden etter nevnte episode – bare at jeg ikke falt, men hadde veps rundt meg. Og etter det har jeg vært livredd de små krypene.. Mamma og pappa spiste middag hos meg på tirsdag, og da hadde de det strålende ønsket om å nyte pizzaen på terrassen min.. Vel, altså, pizzaen var nydelig og selskapet det aller beste, men utover det var det ingenting å nyte ved å sitte ute – det er helt sikkert. Æsj altså, jeg kan faktisk strekke meg så langt som til å si at jeg virkelig ser frem mot høsten og jeg da kan gå så lange turer jeg bare har lyst til. Kanskje med tre hunder, og ikke bare to.. Hihi! Vi får se hva det blir til, jeg er ennå i tenkeboksen på akkurat det.

Nå nærmer klokken seg fire her, så da skal jeg begynne på middagen. I dag skal den bestå av hjemmelaget pizza med kjøttdeig, tomatpurre, løk, mais og ost.. Mmmhhhh, som jeg gleder meg!

Klarer du å leve som normalt midt opp i alt? 

 

Å være hjemmeværende mamma er den best betalte jobben jeg kan tenke meg – i kjærlighet, men ikke i penger. Derfor har jeg satt opp mine beste spare-tips til hvordan man kan spare penger i hverdagen;

spare penger i hverdagenLa bilen stå! 
Bruk beina eller sykkelen dit det er mulig – med en sykkelvogn kan du få med deg selv ukeshandlingen hjem (dersom barna ikke er med på butikken) uten det helt store slitet. På denne måten er du på god vei til å i hvert fall ikke trenge medlemskap på treningsstudioet, og vips har du spart noen kroner på det også dersom du benytter deg av det.

spare penger i hverdagenApropos medlemsskap på treningsstudioet.. 
Å trene hjemme kan være vel så effektivt: Vekter kan byttes ut med ting du har stående rundt om i huset, og ellers kan styrkeøvelser utføres med egenvekt og tredemøllen kan byttes ut med en joggetur i skog og mark, med en sykkeltur eller med å løpe opp og ned trapper (perfekt trim for rumpa, i tillegg til at det forbrenner). Man må ikke ha tilgang til treningssenter og personlige trenere for å komme i form!

spare penger i hverdagen Spar strøm. 
- Vask sokker, gensere, bukser, jakker etc. på førti grader, og undertøy, håndklær og sengetøy på seksti grader. Noe mer enn det er ikke nødvendig.
- Ikke bruk tørketrommelen. Om du syns håndduker og sengetøy blir stivt og ekkelt av å henge til tørk kan du ta de noen få minutter i tørketrommelen etter at det har hengt.
- Sett aldri på en vaskemaskin eller oppvaskmaskin uten at den er fylt opp.
- Slukke alltid lyset i det rommet du går ut ifra, og selvfølgelig alltid når du forlater hjemmet. I sommermånedene er det som regel ikke nødvendig å ha på lys i rom med vinduer på dagtid.
- Bruk sparepærer.
- Trekk ut stikk-kontakter når de ikke er i bruk. Særlig viktig er det å trekke ut ladere til pc/mobil o.l.
- Invester i en god varmepumpe om mulig. Om du allerede har en; sett den på én innstilling og ikke rør den med mindre du absolutt må. Den bruker mye strøm når du endrer grader og lignende.

shutterstock_146921186

spare penger i hverdagen Ta ut penger til mat, og bruk bare akkurat de pengene du trenger per butikk-besøk. 
Å ha med kortet til butikken er sjelden en god idé. Om du handler én gang i uken og faktisk klarer å holde deg til det er det nok uten tvil det mest økonomiske, men for oss (og flere med oss, håper jeg?) funker det rett og slett bare ikke. Det som derimot virker er å ha med akkurat det du regner med at du vil trenge for akkurat det kjøpet. Dette krever at du er bevisst på hva ting koster, noe alle burde lære seg å bli uansett – så om det er det som må til; ta med deg penn og papir til butikken (Rema 1000 kommer i de fleste tester ut som billigst) og skriv ned alt deres faste innkjøp koster – alt ifra leverpostei til kjøttdeig, til melk og til babygrøt. Når du da tar med deg akkurat det du trenger til dagens middag hjelper det lite at du plutselig fikk lyst på både sjokolade, en pose smågodt og en potetgullpose.. Win-win!

spare penger i hverdagen Velg billig-produkter. 
Det eneste eksempelet jeg har på når jeg må ha «skikkelig vare» og ikke billigprodukt, er når det gjelder brus. Jeg ha Pepsi max, noe annet duger ikke, men når det gjelder absolutt alt annet kunne jeg ikke brydd meg mindre om merket enn hva jeg gjør. First price og Landlord er begge billige, men absolutt gode, merker. Prøv deg frem, og du vil helt sikkert merke at det smaker akkurat like godt som de dyrere alternativene. Sett gjerne næringsinnholdet opp mot hverandre for å sikre kvalitet og ikke bare lav pris.

spare penger i hverdagenGå igjennom nettbanken din og se hvor du kan og bør kutte ned. 
Her er det definitivt matbutikken vi kan kutte drastisk ned på – det tror jeg gjelder de aller fleste husholdninger. Gå nøye igjennom nettbanken din, regne ut, spare på kvitteringer og forsøk å kartlegge hvordan dere på best mulig måte kan trappe ned forbruket.

spare penger i hverdagen Se deg om etter billigere alternativer.
Strøm, huslån, billån, forsikringer, mobilabonnement og abonnement på magasiner er noe de fleste av oss har som utgifter i måneden. Se deg om etter alternativer både her og der, og ikke gi deg før du lander på det billigste som i tillegg passer for dere.

Det var mine aller beste sparetips, som jeg håper kan komme til nytte. Hva er DITT beste spare-tips? 

22
juli 2014
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 13:10

Vi fra Vigra må jo være velsignet med en av Norges aller vakreste strender? Blimsanden er rett og slett helt nydelig, og bortsett fra temperaturen som som regel befinner seg der kan det så absolutt minne om sydligere strøk. I går skilte ikke en gang temperaturen de to fra hverandre; det var så varmt at det ikke fantes det spor kaldt å komme opp igjen fra vannet en gang, og da er det temmelig varmt når det skal skje på den stranden. Stappfullt var det også, men vi fant oss en god plass til grilling og kos likevel. Sienna og jeg dro dit sammen med ene fadderen hennes, Randi, og der kunne vi virkelig ha vært i timevis hadde det ikke vært for at vi dessverre kom oss ut dørene litt for sent til å nyte varmen og havet lenger enn halvannen time.

sienna

siennapåstranden

Vi storkoste oss som sagt, og Sienna hadde det kjempegøy med strandleker som jeg kjøpte til henne. Ja, også er hun en skikkelig badenymfe – det hadde jeg faktisk ikke trodd, hihi! Jeg gleder meg allerede til neste anledning til å besøke nydelige Blimsanden, som kanskje blir allerede i morgen. I dag kommer foreldrene mine på besøk en tur, så da skal vi bare slappe av og kose oss hjemme. Jeg tror Sienna har godt av å ta det litt med ro i dag, stakkars liten sovnet ikke før klokken var over ti i går kveld – trikset som skulle til for å få henne til å sove var å vaske ansikt og kropp med en våt og kald klut.. Stakkars liten, mammahjertet fikk virkelig vondt av å se hvor trøtt hun var samtidig som hun ikke for alt i verden klarte å falle til ro for å sovne. Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har en nyfødt baby i sommertidene, men at hun er såpass stor som hun er..

Merker dere at barna deres sliter med søvnen i sommervarmen? Eller gjør dere det kanskje selv? 

 

21
juli 2014
Kategori: Hverdag | 0 kommentarer » - kl. 11:43

Bloggen min tok visst ferie i går, så det ut til. Var det flere enn meg som ikke kom seg innpå? Jeg tok i alle fall hintet og kom meg ut i fineværet i stedet – Linn og Joppe kom på besøk til oss, så etter å ha spist oss mette på taco dro vi til en barnehage i nærheten hvor vi fikk både solt oss, løpt etter ei aktiv lita snuppe som skal putte alt hun får tak i i munnen og bare koste oss. Drepen på gleden var veps i dag også, men før jeg kan fortelle om gårsdagens plagånder må jeg fortelle dere om den mest forferdelige turen jeg noensinne har hatt – den fant sted i forgårs.

Med godt mot og et smil til sol og blå himmel satte jeg Sienna i vognen sin og tok hundene i bånd, også gikk vi alle ut på det som skulle bli en skikkelig koselig langtur. Den gang ei.. Etter bare noen få hundre meter kom den første vepsen surrende rundt oss, men jeg viftet den bort og gikk videre. Også kom den andre. Og en tredje. Jeg tenkte at vedkommende som klippet gresset like ved der vi gikk hadde truffet en stein som igjen hadde truffet et vepsebol, så vi småjogget et godt stykke unna, også fikk vi fred.. I kanskje to sekunder. Det var vepser over alt! I vognen (takk Gud for myggnetting), rundt hundene, i håret mitt, på øren min, over ryggen min og svirrende rundt og rundt oss. Det gav seg ikke heller! Jeg både hylte, skrek, viftet med armer og løp av gårde, men ingenting hjalp. Sakket jeg farten tok de oss igjen, så jeg løp med andre ord både raskere og lenger enn jeg noen gang har gjort. Og akkurat hvor turstien vår begynte var det selvfølgelig noen som drev jakt av et slag, så skudd ble hørt. I tillegg til at jeg var rimelig på tuppa ble hundene stresset og slet seg løs.. Dere kan tenke dere dramaet rundt det hele, haha! En stk. stresset og ganske så redd Liz som forsøkte å løpe det raskeste jeg kunne samtidig som jeg måtte tre halsbåndene til hundene over hodene deres.. Herregud, for et syn det måtte ha vært for menneskene på den andre siden av vannet! Vi fikk snudd og løp som noen tullinger hjem igjen, helt til jeg var så sliten at jeg var sikker på at løp jeg tre meter til ville jeg enten kaste opp eller besvime. Æsj altså, for en tur! Jeg tror ikke det var parfymen min heller, for i går var jeg selvfølgelig smart nok til å la være å spraye meg, men det kom en og annen bort likevel. Aarrgggh.. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette men; la det bli høst snart..

DSC_0233

DSC_0234

Kenneth spurte akkurat om jeg kunne komme ned på jobben hans med badetøy, men for å være helt ærlig tror jeg at jeg står over. Jeg har såååå lyst til å komme meg ut, nyte solen og varmen og bare gå og gå og gå og gå med verdens fineste små turkompiser, men jeg tror faktisk ikke at jeg tørr. Å nyte solen fra terrassen skal vi alltids få til, men å gå tur frister lite – samtidig som jeg gjerne kunne gått fra morgen til kveld på dager som denne. Vi får se hva jeg våger meg ut på senere, først skal jeg søke på Google etter alle mulige kjerringråd for å holde vepsen unna..

Er det flere som har vært utrolig plaget med mye veps i sommer? Jeg kan aldri huske at det har kommet en veps så nærme meg før en gang jeg, og nå kom det flere titalls.. Uææhh!

Jeg får ofte spørsmål om jeg er redd for å få tilbake spiseforstyrrelsen, om hvordan jeg klarer meg nå som jeg har begynt å trene og komme i slike rutiner, og hvordan jeg kan si så sikkert at jeg aldri vil falle tilbake til spiseforstyrrelsens harde grep. Det siste der er vanskelig å svare på. Jeg bare føler med hele meg selv at det ikke vil skje igjen. Mulig fordi jeg allerede har vært der og kan anoreksiens skitne triks og knep for å fange uskyldige ofre, kanskje fordi jeg har vokst og kanskje fordi jeg med å bli mor har fått en styrke uten like. Mest sannsynlig en god blanding av alt det. Tilfeldigheter, viljestyrke og en enorm dose disiplin har det kostet meg å komme hit jeg er i dag – ved å ha kjempet meg ut av det med nebb og klør, med alle krefter jeg overhodet kunne samle, vet jeg at jeg er sterk nok til å holde meg unna fellene. Jeg kan dansen som vil fører meg trygt over alle miner og fallgruver anoreksien har lagt ut langs veien. Tripp, trapp, hit og dit, noen omveier her, en stikkvei der.

Å være der jeg har vært ønsker jeg ingen, det var et mareritt som ikke kan beskrives med ord. Det konstante presset, selvhatet, null tro på seg selv, ambivalens, konstant dårlig samvittighet – og for ikke å snakke om alle de fysiske plagene som i seg selv kunne vært nok til å drive en til vanvidd. Motivasjonen til å komme meg ut av det vet dere alle allerede; når Kenneth og jeg møttes tok det ikke lange stunden før vi visste at dette ville komme til å vare, og at det var mer enn en forelskelse. Tankene og samtalene om barn kom så naturlig for oss, og det gjorde også min tankegang om at ting måtte endres. Jeg ville aldri noensinne risikere å få et barn inn i et liv hvor mammaen var anorektisk. Det kunne selvfølgelig ha gått bra, og vi har alle hørt historiene om de som ble frisk fra anoreksien av å gå gravid, men jeg ville ikke være blant de. Jeg turte ikke å ta sjansen, og det står jeg ved fremdeles. Hva om jeg ikke hadde blitt frisk selv om jeg var gravid? Det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta, mitt fremtidige barn som ikke en gang var unnfanget ennå betydde allerede så uendelig mye mer enn min villighet til å gamble på dets liv på den måten.

bli frisk fra anoreksi

frisk fra spiseforstyrrelser

Jeg måtte bli frisk først. Jeg hadde allerede kommet meg godt på beina når jeg møtte Kenneth. Jeg var ikke frisk, men alt i livet mitt rundt anoreksien var blitt bedre. Angsten var håndterlig, jeg hadde det godt med meg selv og selvtilliten min var på topp. Jeg hadde venner som virkelig brydde seg om meg, og livet smilte rett og slett til meg på en måte det aldri hadde gjort før. Med alle disse faktorene som spilte inn den dagen jeg ble hodestups forelsket i det som nå er min samboer, far til mitt barn og forhåpentligvis min fremtidige ektemann var jeg dømt til å lykkes – også når det gjaldt spiseforstyrrelsen. Det er her utsagnet om at jeg ikke tror «anoreksi» kan ha vært riktig diagnose på meg – til det var det altfor «enkelt» å komme seg ut av det. Ikke misforstå, det var alt annet enn enkelt – jeg måtte gå i dybden av meg selv, trykke på mine egne trigger-punkt og jeg måtte grave meg dypere og dypere inn i mitt eget sinn, finne frem et menneske jeg visste lå gjemt der inne og bygge meg opp til et helt nytt menneske. Det høres slitsomt ut, og det var det også. Men når jeg først kom meg opp og ut, og så dagens lys med friske øyne og et klart sinn, har det vært enkelt å holde seg der.

Ikke én gang har jeg tenkt at jeg hadde hatt godt av et døgn uten mat. Ikke én gang har jeg ønsket at jeg ikke hadde emetofobi, slik at jeg kunne ha kastet opp igjen det jeg nettopp spiste. Ikke én gang har jeg grått foran speilet, kastet vekten i veggen eller forbannet mitt eget utseende. Jeg har ikke våknet med en trang til å klype, måle, veie og gjenta – som så mange ganger tidligere. Jeg har holdt meg frisk i snart to år nå, og det har ikke vært vanskelig en gang. Jeg føler meg så velsignet, så uendelig heldig som har fått en sjanse til. Jeg er et nytt menneske, og for det er jeg så uendelig takknemlig og ydmyk.

Noen ganger er det deilig å bare skrive – la tanker og følelsene strømme på, og bare skrive uten å tenke over verken det ene eller det andre. Det gjør så godt å bare legge alle følelser på bordet, og i dag føler jeg meg virkelig på hvor heldig jeg er. 

18
juli 2014
Kategori: Trening | 0 kommentarer » - kl. 20:49

Okey, supersterk er jeg kanskje ikke – men dagens treningsøkt gikk virkelig over alle forventninger for hele året omtrent! Det er mulig du vil heve både øyenbryn og sukke for deg selv når du ser tallene jeg skryter så fælt over, som egentlig ikke er spesielt imponerende i den store sammenheng, men med tanke på at jeg har hatt spiseforstyrrelser i mange år, gått gravid hvor jeg knapt beveget meg på grunn av bekkenløsning, en fødsel og en småbarnstid som utvilsomt har bortprioritert trening en del frem til nå den siste tiden, syns jeg faktisk det var rett imponerende.

Til sammenligning så FORRIGE ukes bein-økt slik ut:
Lårpress: 12+17+10 med 73 kilo vekter.
Squat: 12+12+12 med 8 kilo vekter.
Rygghev: 10+10+10 uten vekter i det hele tatt.
Gående utfall: 10+10+10 med 8 kilo vekter.

Oooooog.. Damtamtamtaaaaaaam..

motivasjon til trening etter fødsel mammakropp

DAGENS treningsøkt så slik ut:
Lårpress: 12+15 med 73 kilo vekter, og 12+12 med 82 kilo.
Rygghev: 7+8+10 med 12 kilo vekter (husk at sist klarte jeg bare akkurat ti uten vekter overhodet!)
Leg extentions: 10+9+10 med 32 kilo.
Leg curl: 10+10+11 med 32 kilo.
Squats: 10+10+10 med 12 kilo.

Er det rart jeg er stolt som en hane her jeg sitter?! Haha, det er en utrolig god følelse å kunne se fremgangen på denne måten, det må jeg virkelig si. Jeg har ikke trådd på vekten ennå, men håper og tror at jeg har gått opp i alle fall noen få gram i løpet av noen uker. Med tung (for meg) styrketrening og mye mat bør det ha skjedd et og annet i hvert fall, men uansett er jeg strålende fornøyd med innsatsen. Akkurat slik skal jeg holde det gående! Jeg vet jo at det ikke vil bli slike fremskritt for hver gang, men det er digg nå i starten i hvert fall. Tenk at jeg har gått gravid (hvor jeg gikk opp over tretti kilo), født et barn og har ei tulle på ti måneder – og jeg er i mitt livs form?! Det er ganske kult, det!

17
juli 2014
Kategori: Hverdag | 6 kommentarer » - kl. 20:46

Jeg kan ikke fatte hvor denne dagen har blitt av, jeg føler at den bare har fløyet forbi – og det til tross for at vi ikke har gjort stort. Vel, jeg har da gått en rimelig lang tur, handlet, lekt en hel masse, laget kake og gjort en hel del husarbeid, men bortsett fra det har dagen vært temmelig tom for gjøremål. Kenneth har vært på jobb til nå, og Sienna har sovet søtt i halvannen time allerede, mens jeg bare har slappet av med vann og druer (ja, og litt brownies med bringebærsorbet da, men det går så dårlig overens med overskriften til dette innlegget). Jeg ville ikke si noe om mitt nye prosjekt før jeg var kommet godt i gang, så nå kan jeg endelig hyle ut at jeg virkelig har bestemt meg for et nytt og bedre liv. Neida, slapp av, jeg skal ikke hive meg over noen diett eller bli superfanatisk – som de fleste av dere allerede har fått med dere har jeg et helt annet syn på det å «være sunn» enn de fleste andre nå til dags ser ut til å ha. Jeg syns ikke du er sunn om du aldri «overspiser» på sjokolade, jeg syns ikke du er sunn om du ikke spiser det du har lyst på, jeg syns ikke du er sunn om du trener hver bidige dag og ligger på kalorigrensen for hva du burde få i deg. Nei, min definisjon av sunn er mye vennligere; trening ett par/tre ganger i uken, mye mosjon via turgåing og lek med både barn og hunder utendørs og moderate mengder sukker. Easy as that.

Et av mine største problemer er utvilsomt sjokolade. Jeg kan lett spise 200-300 gram sjokolade hver eneste dag (og det har jeg også gjort, hver bidige dag i over to år nå), noe som for det første ikke er bra for noe som helst i kroppen min (nå vet jeg ikke hva sukker egentlig gjør med kroppen, men jeg vet at såpass store mengder virkelig ikke er godt for en), og for det andre gjør det at jeg spiser mindre nyttig mat enn jeg burde. Jeg har ingen spiseforstyrrelse, men jeg spiser for lite. Ikke fordi jeg gjør det med vilje, men rett og slett fordi mengdene sjokolade jeg får i meg gjør at jeg ikke blir sulten – og det er skremmende. I flere dager nå har jeg forsøkt å trappe ned, og nå ligger jeg på én liten sjokolade (melkerull, krokanrull, Soho o.l) daglig, og jeg merker enorme endringer. Jeg spiser mye mer «ordentlig» mat, har mer overskudd til både trening og daglige gjøremål, og jeg har mye mindre (ironisk nok) søtsug enn tidligere. Målet mitt er å trappe ned såpass at godteri hører helgene til, da er det jo mye mer kjærkomment å endelig kunne mumse i seg det man måtte ønske, fremfor at det er en dagligdags ting. Dessuten er det noe jeg utvilsomt vil føre videre over på Sienna, dette med lørdagsgodt som en privilegium og ikke noe man får hver dag. Så ja – jeg er fornøyd med innsatsen hittil, selv om det i dag ble både krokanrull og brownies – som sagt kommer jeg ikke til å nekte meg noe jeg har lyst på, jeg må bare finne frem vekten. Hva veier mest – at jeg har lyst på sjokolade akkurat nå i stedet for å vente til i morgen, eller å holde på de gode resultatene jeg har fått av å trappe ned sukkerspisingen? Forhåpentligvis vil den sist nevnte delen av vekta seire oftere og oftere i ukedagene.

bli sunn og veltrent

veien til et sunnere liv

Haha, dokumentering av min nye livsstil må selvfølgelig til, haha! Som dere ser har jeg et veldig avslappet forhold til akkurat det med ernæring og trening, og det vil jeg fortsette å ha. Etter å ha hatt spiseforstyrrelser i mer eller mindre seksten år lærer man raskt at det er en vei man virkelig, virkelig, virkelig ikke vil gå – uansett hva som måtte lokke av drømmekropper der fremme. Jeg er superfornøyd med akkurat den kroppen jeg har, om jeg så går opp femten kilo slik at hele meg blir både lubben og annet er det ikke dét som er poenget med verken kostholdet eller treningen; alt jeg vil er å gi kroppen min det beste jeg kan gi, og det er en kombinasjon av det man måtte anse som sunt og bra for en, og å virkelig kose seg. Jeg vil aldri komme til å bruke begrepet «å skeie ut», for det syns jeg faktisk er et veldig ubehagelig begrep. Jeg skeier ikke ut – jeg koser meg! Dessuten er det ingenting å skeie ut ifra, jeg skal overhodet ikke nærme meg noen diett.

Mine neste grep på lista er enkle; velge fullkornspasta foran vanlig, drikke vann fremfor brus (ett glass brus om dagen er jo absolutt greit syns jeg, men noe mer er bare unødvendig), bruke mer grønnsaker til middagene (her er jeg flink når jeg lager noe Sienna også skal spise, men ellers er jeg altfor dårlig på det), spise frukt i alle fall nesten daglig, ta multivitaminer og selen, spise proteinbarer/drikke proteinshakes de dagene jeg trener og å bytte ut en del av hvetemelet med sunnere alternativer som mandelmel, sesanmel, kokosmel eller fiberia.

Når jeg klarte å kutte så kraftig ned på sjokoladeinntaket er det ikke akkurat noe jeg ikke kan klare om jeg bestemmer meg for det! Jeg mener det, det var utrolig mye hardere å kutte ned på sjokoladeinntaket enn hva det var å slutte helt å røyke. Ingen tvil om det i det hele tatt en gang. I can do it – and so can you!

Nå er ikke Sienna stor nok til at jeg har egne erfaringer rundt det med trassalder, grensesetting og hvorvidt man kan forvandle et «nei» til «okey, da» på null komma niks så lenge barnet hyler høyt nok, men særlig etter at jeg ble mor selv har jeg lagt merke til andre foreldre rundt sine barn, både av de jeg kjenner og tilfeldige jeg ser i butikker og lignende – og det virker som om vi er livredd for å si nei til barna våre, i alle fall offentlig. Trust me, jeg dømmer ingen – jeg er bare oppriktig nysgjerrig, rett og slett. Man kan vel for så vidt heller ikke la være å høre etter på hva som blir sagt når den ene er mer høylytt enn den andre av barn og foreldre, og jeg tar meg selv i å gang på gang lure på om også jeg kommer til å gi etter fem tusen ganger for ofte i løpet av Siennas oppvekst, rett og slett bare for å slippe unna dramatikken rundt det hele..

Når jeg var liten var et nei et nei. Det kom riktignok sjelden (hei der, bortskjemt!), men et nei var alltid et nei uansett – og om jeg hylte og skrek ble konsekvensene at jeg i hvert fall ikke fikk noe som helst. Hvorfor er det ikke lenger slik? I løpet av få timer i byen ser man det jo utallige ganger; små barn som hyler, skriker, sparker og kjefter – og som til slutt ender opp med å få viljen sin. Selvfølgelig forstår jeg at det er slitsomt å skulle hanskes med en bestemt unge, men det får meg jo til å tenke på hvordan denne ungen ble såpass bestemt i utgangspunktet? Kanskje fordi foreldrene viftet med en søt tøy-pusekatt foran øynene på de mens de ennå satt i barnevogn, og som hastet avgårde for å få betalt leken slik at Sienna, eh, ungen i metaforen, fikk leken kjappere enn kjappest?

blogging

«Okey da, så plukk småsten da..»

Jeg lurer på hvor ofte jeg selv kommer til å la et bestemt nei omgjøres til et sukk og et «okey da» i løpet av Siennas oppvekst. Helt sikkert altfor ofte, men jeg håper jeg kan bli som den uten tvil tålmodige mammaen jeg observerte forleden. Datteren hennes hadde ingen ønsker om å gi seg – hun skulle ha sjokoladen hun holdt i hånden. Mammaen hoppet ut av køen, satte seg ned til barnets høyde og forklarte. Nøyaktig hva som ble sagt fikk jeg ikke med meg (merkelig nok går jeg på butikken for å handle, ikke for å spionere som det kan virke som er nettopp min hensikt med butikk-besøk ut ifra dette innlegget), men det var tydelig at hun var tålmodig, snakket et språk barnet forstod og ikke bare hev ut av seg en «fordi jeg sier det» (note to self: jeg skal for alt i verden unngå å bruke akkurat den «forklaringen» til Sienna). Hun røsket ikke sjokoladen ut av barnets hender, men lot barnet legge sjokoladen på plass selv – også løp barnet mot frukthyllen for å hente seg ut den frukten hun hadde mest lyst på (valget stod mellom en klyse bananer og en vannmelon, det var visst et vanskelig valg å ta – men moren stod der, like tålmodig), hvorpå hun glad og lykkelig la gevinsten sin i handlevognen. «Neida, ej skal ikkje spise det før middagen, mamma» med et stort glis rundt munnen. Smelt!

Det er slik jeg skal være. Akkurat sånn. Mon tro hvor mange ganger jeg kommer til å tenke tilbake på den kvinnen og lure på hva i alle verdens dager hun hadde tatt for en slags lykkepiller for å klare å holde fatningen..?

Syns du at vi foreldre rett og slett er for pinglete som ikke tørr å «ta opp kampen»? Har du en erfaring du vil dele? Hvordan var reglene hos dere da du var liten, om du husker?

Del gjerne innlegget! :)

Ååhh, dere, i dag har jeg hatt en alle tiders dag! Det begynte med en sen morgen – jeg har sluttet å amme, så i går kveld fikk Sienna flaske på sengekanten før hun tok natta klokken syv, klokken tre var det opp igjen for en flaske til også sov hun helt til Kenneths telefon ringte klokken halv ti. Snakk om masse deilig søvn for mammaen, da! Jeg sluttet å amme i går, og jeg kjenner allerede at det var en helt riktig avgjørelse for oss. Vel, avgjørelsen var det for så vidt Sienna som tok, jeg syns det var viktig at dette var noe hun fikk bestemme helt og holdent selv, akkurat som med natt-måltidene hun fremdeles har behov for. Jeg hadde jo et håp om å amme til hun bikket året, men jeg er superfornøyd med ti måneder og én uke – særlig med tanke på at hun har styrt det 100% selv uten at jeg har gått inn for å verken trappe ned eller slutte. *Klapp på skulderen til meg selv, det har jeg fortjent*

Men ja, etter den sene morgenen vår dro vi raskt avgårde til Vigra og til verdens aller, aller beste foreldre/besteforeldre♥ Der ble jeg servert pannekaker med bacon og blåbærsyltetøy til frokost, også har vi bare storkoset oss hele dagen. Etter en stund dro vi til farmoren min hvor flere familiemedlemmer befant seg for ettermiddagen så da fikk alle hilse på vesle Sienna også. Så utrolig koselig!

Jeg har til og med begynt å lære meg å sy! I dag sydde mamma og jeg en bukse ut av to ermer på en genser jeg hadde, og et skjønt skjørt med nusselig froskemotiv på av stoff mamma hadde kjøpt. Vi har myyyye mer stoff liggende som jeg gleder meg en hel masse til å skape nye klær til skatten vår med. Å sy er GØY!

syprosjekt1

lær å sy barneklær

lære å sy barneklær

Ååhh, så stolt jeg er! Om ikke lenge skal mamma komme til meg slik at vi kan fortsette prosjektene våre – jeg har fått skikkelig blod på tann her, så nå blir det nok en hel del hjemmesydd til Sienna fremover. Jeg har jo siden jeg ble gravid hatt lyst til å lære meg å sy, men det har liksom aldri blitt fordi jeg alltid har trodd at det for det første var altfor vanskelig, og for det andre umulig med venstrehånden min (fødselsskade, så jeg mangler følelser i venstrehånden min), men det var absolutt ikke noe problem overhodet. Yey!

Nå skal jeg straks legge meg, jeg har så lyst til å se flere enn bare én episode av LOST før jeg må finne veien til drømmeland, så da gjelder det å legge seg tidlig.

Kan du å sy? 

Jeg skriver lister om absolutt alt mulig, jeg tuller virkelig ikke. Handleliste er vel noe de fleste skriver, og å skrive ned hva man har trent den dagen er både vanlig og noe man burde gjøre for å lettere bli motivert og til å se fremgang tydeligere, men min liste-avhengighet stopper ikke der. Virkelig ikke.

Når jeg skal «ta i et tak» her hjemme setter jeg opp en liste over alt jeg har tenkt til å få gjort i løpet av dagen. Nei, det blir feil; først gjør jeg litt av husarbeidet jeg har planlagt, også setter jeg opp listen inkludert det jeg nettopp gjorde, kun for at jeg skal få strøket ut ett par punkter med det samme.. Å stryke ut ting på lister er nesten like terapeutisk som å skrive de, nemlig.

DSC_0213

Det verste med det hele må garantert være at jeg ikke bare har håndskriften til en lege, men jeg får helt sinnsykt kramper i hånden av å skrive mer enn to setninger. Likevel gjør jeg det igjen og igjen og igjen og igjen..

Det stopper for så vidt ikke der heller. Jeg har lister over ting jeg har lyst til å mestre på treningsfronten i løpet av få måneder, jeg har julegave-liste (hvem som skal få gaver av oss, hvem som skal få fra Sienna i tillegg til fra oss alle etc.), liste over ting jeg har lyst til å kjøpe, liste over ting jeg har lyst til å pusse opp i leiligheten, liste over forskjellige middagsretter som er både enkle, billige og sunne og liste over idéer til blogginnlegg (ja, dette var en av de). Når jeg skulle flytte fra eksen min skrev jeg en lang liste over hvorfor jeg ville flytte, og hvorfor det ikke fantes trist for en femøring en gang – og det fungerte! Ikke at jeg kunne ha vridd bruddet over til å bli noe trist uansett hvor hardt hjernen min hadde prøvd seg, men det var greit å lese over listen nå og da for å se hvor fantastisk mye bedre livet som singel og «ensom» var enn alternativet. Haha, åh, den gang da.. Som en kontrast til det kan jeg nevne at jeg allerede har publisert en liste her på bloggen over ting jeg elsker med Kenneth også, haha.

DSC_0214

Så ja – jeg er en listefreak, en skikkelig en også. Er det flere med meg i galskapen? I sure hope so!

Driftes av Bloggnorge.com - Genc Media™ - Webdesign og hjemmeside - PRO ISP
Bloggen "Lizbeth Osnes – Behind the scenes" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.