E-post: Frilansjournalist@lizbethosnes.com

lizbethsienna

Klikk på bildet for å komme til min portefølje. 

For å følge meg og mitt liv, klikk på «Blogg» øverst til høyre.

Kontakt: 

Frilansjournalist@lizbethosnes.com

Mitt navn er Lizbeth Iren Sæther Osnes. Jeg er født en kald vinternatt i 1991, og visste allerede som seksåring hva jeg ville bli. Jeg skulle skrive. Jeg ville skrive bøker. Magasiner. Aviser. Kanskje eie mitt eget magasin en gang! Ja, det skulle jeg gjøre. Jeg skrev for hånd til det punktet hvor man nesten måtte bryte opp fingrene mine for at de skulle fungere igjen, og når pappa fikk sin første datamaskin, var det ikke sjelden en fant meg sittende der. Noveller, dikt, sangtekster og det jeg håpte en dag skulle bli ordentlige bøker, ble skrevet på både dag og natt.

I dag har jeg ingen umiddelbare ambisjoner om å eie mitt eget magasin eller skrive en roman (selv om begge deler definitivt hadde vært gøy, det også), men å skrive er jeg nødt til. Det føles ikke som et valg en gang, det er som å puste. Eller å bevege føttene sine for å kunne gå. Jeg må skrive. Det er i dag min inntektskilde, men også terapi, mindfullness og yoga på én og samme tid. Jeg er skapt for å skrive, det er det ingen tvil om.

En annen rolle jeg føler meg som skapt for, er min rolle som mamma for vesle Sienna Linnéa, født i september 2013. Jeg har valgt å være hjemme med henne og derfor utsette barnehagetiden noen år til. Det har jeg forresten skrevet mer om for Mammanett.no (Les: «Jeg respekterer ditt valg, respekterer du mitt?«). Vi, min samboer Kenneth,  katten Zulu og hundene Dias og Aqua, har bosatt oss i Langevåg i Sula kommune, og storkoser oss sammen her.

Jeg har tatt Nettjournalistikk via NKI Nettstudier, og jeg har også tatt magasinjournalistikk-kurs av Vivian Songe, og fotokurs ved Roy Moss. Jeg digger å suge til meg alt jeg overhodet kan i denne fantastiske verdenen bestående av skriving, lærdom, kunnskap og kreativitet med penn og papir.

Jeg elsker det! Såpass mye at jeg våren 2015 startet opp som frilansjournalist, og skrev de første kronglete epostene til ulike redaktører. Etter det har jeg skrevet en rekke artikler og kommentarer for både trykte aviser og magasiner, nettpubliserte tekster og gjesteinnlegg hos blogger. Jeg stortrives med mange baller i luften, og en utfordring er sjelden for stor.

Ta gjerne kontakt dersom du ønsker en pliktoppfyllende, nøyaktig, motivert og raskt leverende frilansjournalist! 

Untitled-111

Jeg husker godt da jeg skulle kontakte lokalavisen, som jeg hadde et så stort ønske om å få skrive for en vakker dag. Jeg hadde aldri trodd at den dagen ville komme så raskt, jeg ante jo ikke hva jeg drev med! Jeg nærmest skalv, og følte at alt jeg skrev ble fullstendig feil. Idet jeg trykket på «Send», hadde jeg allerede bestemt meg for at redaktøren kom til å le av meg, og forkaste mailen uten å ta seg tid til å svare. Ikke nok med det; jeg presterte til å med å være såpass lite spesifikk i vinklingen min, at redaktøren trodde at jeg ville skrive generelt om en kafé – som åpnet for over seks måneder siden… Selvsagt hadde det allerede blitt skrevet om åpningen, og jeg sverger for at jeg var nummeret unna å smekke igjen datamaskinen og bare la være å ta videre kontakt.

I stedet for å gjøre som min øyeblikkelige magefølelse fortalte meg at jeg burde gjøre, trakk jeg pusten dypt og skrev en ny mail til ham, hvor jeg forklarte hva jeg egentlig ville frem til – og hvilken vinkling jeg hadde sett for meg. Og utrolig nok: han takket ja til artikkelen, og bad meg kjøre på! Jeg overdriver ikke når jeg sier at det glapp et aldri så lite gledeshyl ut av meg akkurat da. Tenk at jeg skulle få skrive for Sulaposten! Tenk at noen hadde tro på meg!

Like etter å ha levert artikkelen, og fått enda mer skryt (!), hoppet jeg i det og presenterte en idé til – som også ble tatt godt imot, og trykt i avisen uken etter. Tenk at jeg var publisert journalist! Navnet mitt stod der, i avisen, og jeg hadde ikke nylig fylt år en gang! Jeg var helt i hundre, og den følelsen får jeg fremdeles den dag i dag, for hver eneste artikkel jeg får i oppdrag å skrive- til tross for at Sulaposten ofte spør meg om oppdrag nå, og ikke bare omvendt. Jeg har bevist at jeg faktisk er dyktig nok til at redaktører vil ha arbeidet mitt, og det er virkelig en følelse som ikke kan beskrives med andre ord enn lykke. Jeg føler meg utvilsomt som den heldigste jenta på denne jord. Dette er drømmen!