10 positive sider ved å være frilansjournalist

Som et motstykke til innlegget om de negative sidene ved å være frilansjournalist, vil jeg nå dedikere et innlegg til hvorfor dette livet er selve definisjonen av drømmelivet. Det finnes liten tvil om at det er langt flere fordeler enn ulemper, ved å leve et liv man bokstavelig talt selv har valgt.

frilansjournalist

Derfor elsker jeg yrket mitt: 

♥ Jeg får gjøre det jeg brenner for. Jeg har alltid elsket å skrive, og det har alltid vært noe jeg bare må gjøre. For meg betyr skrivingen langt mer enn hva jeg noensinne ville ha klar å formulere med ord.

Jeg får lære så mye. Jeg har en trang til å vite og med en evne til å stille de riktige spørsmålene mot både de viktige, mindre viktige og helt uvesentlige saker, får jeg stilt tørsten etter «evig» kunnskap. Jeg klarer ikke å se for meg et liv hvor jeg har sluttet å lære. Jeg lære. Jeg vil vite. Helst alt, og aller helst på samme tid.

Alt er opp til meg. Dette skrev jeg også ned som en av de største ulempene ved å være frilanser; alt er nemlig opp til meg selv. Ingen gjør jobben for meg om jeg er syk, eller har en dårlig dag. Jeg må prestere. Jeg må gi 100% av meg selv. Om ikke, velger jo avisene og magasinene bare noen andre til å gjøre jobben. Samtidig som det er både skummelt og til tider slitsomt, ligger det en enorm dose inspirasjon, motivasjon og ikke minst selvtillit der. Jeg ville ikke hatt en jobb overhodet om jeg var dårlig til det jeg gjør. Det forteller meg for det første at jeg er flink, noe som i seg selv er en motivasjon. I tillegg inspirerer det meg til å stadig bli bedre. Og bedre. Og bedre.

Jeg møter inspirerende mennesker. Ofte er det barna jeg kommer i snakk med gjennom Sulaposten, som inspirerer meg mest av alt. Å se at unge mennesker går «all in» for å gjøre akkurat det de elsker mest, enten det er synging, dansing, kunst eller noe helt annet, er virkelig en sann inspirasjon. Tenk, de har hele livet foran seg! Jeg får snakke med ildsjeler som brenner for det de gjør, eldre som har mange og lange historier å fortelle og dyktige mennesker med stor kunnskap rundt sitt fagfelt.

Jeg bestemmer selv hvor mye jeg vil tjene. Joda, dette avhenger selvfølgelig mye av markedet, prisene og ikke minst hvilke magasiner som har innkjøpsstopp og ikke, men i det store og hele bestemmer jeg selv nøyaktig hvor mye jeg ønsker å tjene. Hvor mange magasiner jeg ønsker å skrive for, hvor mange oppdrag jeg ønsker å ta på meg, hvor mange artikler jeg får til å skrive på én uke og hvor hardt jeg ønsker en solid inntekt, har absolutt alt å si. Jeg bestemmer! Det er ganske fint.

Jeg kan ta med meg jobben. Telefonintervjuer og hamring på tastaturet kan man jo like gjerne bedrive fra Kina, Australia eller India! Nå trives jeg ekstremt godt her da, og i tillegg har jeg også en fantastisk jobb hos lokalavisen som jeg ikke ville ha reist fra for lengre perioder av gangen, men jeg kan om jeg vil. Det er det som er så fint!

Man kan alltid bli bedre. Det å ha et yrke hvor man aldri blir ferdig utlært, er utrolig flott. Å vite at jeg alltid kan bli bedre, og at jeg trolig aldri vil bli noe i nærheten av i en rekke blant de flinkeste, motiverer meg. Jeg har en trang til å suge til meg absolutt alt som har med dette fantastiske universet bestående av penn, papir, tanker og ideer. Noe av det beste jeg vet er når oppdragsgiverne gir meg tilbakemeldinger på noe jeg kan forbedre, eller endre. Det gir så uendelig mye!

Det er variert. Jeg kommer aldri til å kjede meg én eneste dag som frilansjournalist. Bare jobben hos lokalavisen kan bestå av å danse med eldre, snakke med barn om deres ønsker for fremtiden, se flotte fremføringer av dyktige dansere og beundre vakker kunst. På én uke. Det er fantastisk! Det er livet. Jeg kommer aldri til å gå lei.

Det er gjennomførbart – uansett. Den uken jeg solgte mest i hele min karrière, lå jeg rett ut med influensa. Jeg advarte kildene mine på forhånd om at dersom stemmen min sviktet totalt, fikk vi heller ta det igjen. Et par av intervjuene måtte foregå over epost – ellers gikk alt som smurt. Det skal mye til før jeg blir så dårlig at jeg ikke klarer å gjennomføre jobben min. Heldigvis, med tanke på at man må være syk i 17 dager før man overhodet får sykepenger som selvstendig næringsdrivende, etter det jeg har forstått… Hva oppdrag for Sulaposten angår holdt jeg meg til de oppdragene hvor jeg ikke var i fare for å smitte noen. Easy as that!

Jeg får være hjemmemamma. Dette er utvilsomt det aller, aller viktigste punktet for min del. Det er ingenting i hele verden som kan måle seg med min nydelige datter, og tiden sammen med henne. Det at jeg får nyte alle disse årene før dagene blir preget av skole, lekse, ballett, ridning, fotball og blokkfløyte (okey, satt på spissen – men hun er rimelig aktiv allerede, så at dagene våre vil se noenlunde slik ut tviler jeg ikke på), betyr alt i hele verden. Det er klart at det er hektisk å kombinere rollen som hjemmeværende mor dagen lang, samtidig som all jobb skal bli gjort idet vesla er i seng klokka sju, men jeg ville aldri ha valgt annerledes. Dette er de viktigste årene av hennes liv, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg får være der – hvert minutt av ferden.

å leve av å være skribent

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *