Hei du, NAVER!

«Du er på NAV fordi du er lat!», «alt du gjør er å nave!», «du kommer deg ingen vei her i livet», «jeg er sikker på at du bare later som om du er syk, for å slippe å jobbe», «du lever av mine skattepenger! Mine!!!»

Det er bare noe av det jeg har hørt i min karrière som NAV’er. I hele seks år levde jeg på NAV – eller «dine skattepenger» om du vil. Og tro meg; jeg har hørt det meste. Jeg har hørt at jeg er lat. Snylter. Tafatt. Udugelig. Løgner. Mislykket. Lat. Lat. Lat. Lat.

Når jeg møtte nye mennesker var et av de første spørsmålene de stilte alltid det samme, «hva driver du med, da?» Eller; «hva jobber du med da?» Førstnevnte var greit nok – da kunne jeg jo bare late som om jeg ikke forstod spørsmålet og dermed svare et eller annet svada om det jeg drev på med der og da, for så å elegant hoppe over til neste emne. Det siste var det verre med. Jeg har aldri vært en løgner, og hadde ingen planer om å bli det av et sånt spørsmål. «Nei, altså, jeg går på arbeidsavklaringspenger, jeg». Kjapt etterfulgt av en «Hehe, å få betalt for å sove og se på serier er livet ass».

Jeg gikk i selvforsvar, og hadde som Chandler i FRIENDS humor som mitt viktigste våpen. Litt selvironisk kunne jeg legge til at jeg aldri ville ha tatt til takke med en eller annen drittjobb. Hvorfor skal man det, om en bare kan leve på NAV?

Men så skjedde det noe. 

Jeg ble frisk! 

Borte ble spiseforstyrrelsene som i årevis hadde hengt over meg som en stor, svart sky. Borte ble angst som følge av selvhat, sulting og både indre og ytre sabotasje av en fremdeles altfor ung kropp. Borte var vonde tanker, negative følelser og et liv i misnøye. Forduftet var alle tanker om at jeg kom til å ende opp som «ung uføre» som viktigste mål her i livet.

Jeg var frisk. 

Det tok ikke lange tiden før jeg kastet meg på utdannelsen jeg alltid hadde drømt om, og jeg ble ikke en gang ferdig uteksaminert før jeg hadde startet opp mitt eget firma som frilansjournalist. Faktisk satte jeg i gang med utdannelse over nettet, to ulike kurs og mitt eget firma midt i rollen som hjemmemamma for en aktiv småtass uten barnehageplass. For ikke å snakke om at jeg da fremdeles var alene 50% av tiden, og hadde både hjem og hunder å ta meg av i tillegg.

2014 var et hektisk år. 2015 var fullstendig fantastisk. 2016 har vært enda bedre

Det er faktisk ikke så himla vanskelig. Tenk deg det selv, da! Å tjene 10.000 kroner i måneden for å gjøre ingenting. Det høres jo ganske greit ut, ikke sant? Men; du kan ikke stå overtid for å tjene inn litt ekstra ved å bare «nave litt mer», om du skulle trenge – eller ønske – større inntekt før en ferie, julehandelen eller bare en tur til frisøren. Du får ikke det enorme kick’et av lønnsforhøyelse, skryt av sjefen eller lykkerus av egen innsats om du sover på høyre side i stedet for venstre side frem til klokka 16.30 om ettermiddagen. Du kan ikke forvente at noen klapper deg på skulderen for god innsats, når du har prestert å både dusje og pusse tennene dine før klokka slår 18.00. Du kan ikke en gang ta en velfortjent ferie (om du overhodet kan ta deg råd til det, lurer på hvor mange måneder med nudler som levebrød det ville ha tatt) uten å melde det inn til NAV. Du føler deg heller ikke stort til nytte på arbeidsplassen når du omsider får satt kopper og fat i oppvaskmaskinen, eller om du har prestert å våkne før klokka 15. For så å ta en lur igjen 16.30.

Gang på gang på gang må du sitte på det nærmest sterile, ukoselige kontoret og velge mellom å beholde æren og legge på litt ekstra skryt for så å risikere å miste pengene du er så totalt avhengig av for å kunne leve, eller å være ærlig og føle deg som et mislykket menneske, men med penger. I alle fall nok til nudler og mobilregninga, utover husleie og strøm.

Luksus, sier du? 

Da skal jeg fortelle deg hva luksus er.

Det er å stå opp om morgenen, og målrettet gå til arbeid. Det er å sende fakturaer eller skrive arbeidstimer. Det er å motta lønn, og å sette av penger til skatt og pensjon. Det er å se en sparekonto, bufferkonto, barne-sparekonto, hundekonto og feriekonto vokse for hver måned som går. Det er å vite at drømmen om hus slett ikke beror på om et hemmelig familiemedlem plutselig dør og spesifikt ber deg om å ta over. Luksus er å kunne bestille pizza fra Pizzabakeren eller å ta en spontantur til frisøren for både klipp og farge, uten at det går utover verken familieliv, mat på bordet eller økonomisk jevn fordeling i parforholdet. Luksus er å kjenne en sikkerhet utover «åh, et helt år igjen på arbeidsavklaringspenger før vi må søke om forlengelse». Det er å vite at du er i full stand til å gjøre alt dette – uten at det tapper deg for energi, fører deg rett til den psykiske kjelleren eller får deg til å ønske deg så langt bort som overhodet mulig. Luksus er å gjøre nøyaktig som du vil, når du vil og fordi du vil. Ikke fordi sykdom har presset deg dit.

Det er faen ikke mye luksus å ligge på sofaen, så lenge du ikke selv har valgt å ligge der. 

Har man først vært så syk at man ikke ser annen utvei enn å leve av NAV, finnes det få grenser for hva du kan utrette når du først blir frisk – det er i alle fall sikkert. Og du? Skattepengene «dine» trenger du ikke å være redd for; jeg har vært naver vettu. Vært ute en vinternatt før. De er tjent inn igjen raskere enn du rekker å si «mine penger!!!».  Med eller uten utropstegn.