Skrivelyst og alenemamma

De siste ukene har mildt sagt vært… Spesielle. Jeg har blitt alenemor, og med det kommer det (tydeligvis) en hel haug avgjørelser, møter, underskrifter og what not. Nå ser det heldigvis ut til å komme i orden; leiligheten er nå min alene, og avtaler i forhold til samvær og det økonomiske er unnagjort. Nå gjenstår det kun å få bilen min ført over på meg, så er jeg klar for å starte dette nye og nokså spennende livet.

Skrivingen har alltid vært min beste form for terapi, yoga og mindfulness i ett; det har jeg alltid stått for. Denne gangen er det derimot annerledes. Samme hvor hardt jeg har forsøkt, har liksom ikke bokstavene ønsket å lystre. Bare det å tromme på tastaturet nå føles unaturlig og rart, som om jeg må vennes til et nytt system. På sett og vis er det vel akkurat det jeg må..

alenemamma blogg, skrivelyst

Mer enn noen gang merker jeg behovet for å gjøre bloggen min mer personlig igjen. Ikke nødvendigvis privat, men personlig. Hvem og hvor jeg er uten å kunne bruke tekst og formuleringer som terapi og selvforståelse vet jeg ikke. Ikke vil jeg finne ut av det heller, så jeg gir dette et forsøk. Jeg må jo det.

LES OGSÅ: Vil du tjene penger på å skrive? Denne guiden gir deg muligheten

Om ikke lenge skal Sienna avgårde til pappaen sin, og jeg skal forsøke å få unnagjort litt jobb. Jeg har et hyggelig jobboppdrag senere i dag, det skal bli fint. Til tross for at det føles ut som om jeg lever i en boble akkurat nå, er det ingen tvil om at jobben min på mange måter er til enorm hjelp gjennom alt. Her hjemme er jo alt snudd på hodet, selv om det fysisk ikke er de store forskjellene. Utenom bedre plass i klesskapet, og noen tørkede rosebuketter som på magisk vis har tatt veien til søppelkassene, da.

Hvor jeg vil med alt dette er jeg usikker på. Lokke frem skrivelysten igjen, kanskje? Få et bevis på at selv om det per i dag føles ut som om alle bokstavene på tastaturet har forflyttet seg, er det mulig å få gjort ord om til setninger – og setninger om til terapi igjen? Kanskje.

Ensom frilanser? Slik får du bukt med ensomheten

Noe av det tyngste ved frilanstilværelsen er uten tvil ensomheten det medbringer. Nå som kalenderen viser november måned og de fleste har begynt å både snakke om og planlegge julebord, sitter vi som regel med et stjålent blikk og en ensom følelse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg føler meg i alle fall tidvis rimelig ensom i yrket mitt.

Alt dette kjenner jeg så godt igjen; som frilansjournalist er det ikke enkelt å skulle danne seg et nettverk. Du jobber ikke til de samme tidene som alle andre, og når det dukker opp en anledning til å være litt spontan – er som regel resten av flokken på jobb. Jeg skjønte relativt raskt at det ikke går an å leve slik; de fleste av oss er sosiale små skapninger som både trenger og ønsker sosiale sammenhenger. I alle fall nå og da; vi kreative sjeler er nok rimelig godt kjent for å være både introvert og einstøinger – selv om jeg personlig ikke kan kjenne meg så godt igjen i akkurat det.

ensom, ensom frilanser, få venner som voksen

Ensom som frilanser? 3 gode råd:

  • Søk likesinnede. Det er selvsagt ikke kun for å kommunisere med mine lesere og sikre dem kvalitetshjelp etter å ha kjøpt e-boken «Slik når du gjennom som frilansjournalist«. Det handler like mye om det sosiale rundt det hele. Det å snakke med likesinnede, kunne diskutere jobb og ikke minst vite at det finnes noen der ute som ønsker det samme som deg, er gull verdt. Et slikt sosialt fellesskap er et viktig tiltak mot ensomheten.
  • Sørg for å pleie relasjonene dine. Etter en lang dag på jobb kan sofakroken og total stillhet virke langt mer fristende enn sosiale sammenkomster. Likevel er det så viktig! Dette punktet har jeg den siste tiden blitt langt flinkere til selv, og har som mål å bli enda bedre på dette området.
  • Vær sosial der du kan. Som journalist snakker man som regel mye med andre mennesker. Se verdien i det! Vær oppriktig interessert i det andre har å fortelle, og still spørsmål som engasjerer deg. Det å utnytte det sosiale der man kan høres kanskje litt rart ut, men det funker som bare det. Legg inn litt humor der det passer seg slik, og kjenn på den kontakten du får med andre.

Er du generelt ensom?

Ensomhet er regelrett vondt, og det kan være vanskelig å komme seg ut av bobla om en først har satt seg fast i den. Å få venner som voksne er ikke den enkleste oppgaven, men det kan absolutt la seg gjøre med enkle grep:

  • Søk etter mennesker med lik interesse som deg selv. Er du glad i å skrive? Meld deg inn i et skrive-forum. Er du glad i å synge? Sjekk om et av dine lokale kor tar inn nye sangere. Hva er du genuint opptatt av? Sjansen for at du vil finne noen å «klikke» med på samme arenaer som dine egne interesser befinner seg er ganske stor.
  • Prøv noe nytt! Hvem vet – kanskje finner du både sjelevenn og fremtidig ektemake i et matlagingskurs, på hesteryggen eller på et keramikkurs? Prøv noe nytt, og se hvor det fører deg. Om ikke annet er du en erfaring rikere.
  • Våg å være litt til bry. Send en SMS til en bekjent og spør om dere skal finne på noe. Send en melding til den forelderen i barnehagen du i ditt stille sinn har tenkt at du kunne ha gått godt overens med på hjemmebane. Spør naboen om han eller hun vil stikke innom for en kopp te eller kaffe. Våg å være litt til «bry», og du vil raskt oppdage at det finnes mange andre i dine sko – og som bare blir glad for å kunne dyrke et nytt vennskap.

 

Anoreksi er gratis? GRATIS?!

Jeg har ikke kjøpt boken til Sophie Elise, og vet med sikkerhet at jeg heller ikke kommer til å gjøre det. Dette utdraget gjorde meg fysisk kvalm, og fikk presset frem tårer i øyekroken, samtidig som det gav en forferdelig vond klump i magen. Anoreksi er gratis? GRATIS?!

Denne sykdommen som har herjet i kroppen min i seksten lange år, og som jeg har vært kvitt i fire fantastiske, er ALT annet enn gratis. Den har kostet så uendelig mye mer enn hva noen uten de samme arrene noensinne kan forestille seg.

For meg har anoreksien kostet meg barndommen. Ungdomsårene. Tid som skulle ha blitt brukt med venner, hesten min og de andre dyrene. Det har kostet meg selvtillit, selvfølelse og selvsikkerhet.

Anoreksien har i dag gjort at jeg til neste år må gjennom en stor og omfattende operasjon, som slett ikke kommer gratis verken på den ene eller den andre måten. Anoreksien har kostet meg mange, mange tusener av kroner i tannlege, lege, psykiatri og legevakt. Anoreksien har kostet meg et normalt system i kroppen min, og krever langt mer den dag i dag enn det flesteparten kan forestille seg.

anoreksi-gratis

Anoreksien har kostet så uendelig mye for familien min. De fantastiske menneskene som stilte opp der alle andre så døden. Det har kostet dem mye å følge meg opp, og å fortsette å ha troen på meg selv etter tilbakefall på tilbakefall. Det har kostet dem uendelige tårer, og meg selv nesten like mange.

Anoreksien har gjort at jeg har opplevd utallige beinbrudd, og det faktum at jeg per i dag ikke har halebein. Anoreksien har kostet meg uendelige smerter i mange, mange år, også store smerter som jeg fremdeles kjenner på den dag i dag.

Jeg er uendelig heldig som har funnet drømmejobben i noe kroppen min fremdeles mestrer. Jeg hadde ikke klart hva som helst, selv ikke fire år etter at jeg ble selverklært frisk, og nå i høst tre etter at jeg ble erklært frisk på papiret. Anoreksien har kostet meg utallige karrièrevalg, og det er bare flaks at ikke min drøm lå i noe av det.

Som ved nærmest et mirakel å regne fikk jeg oppleve det å bli mor, men på grunn av anoreksien vil min datter høyst trolig aldri kunne få oppleve biologiske søsken. Anoreksien har kostet meg det, og det må jeg for alltid leve med.

For meg spiller det ingen rolle hva en ignorant blogger mener om verken det ene eller det andre, men det som skremmer meg er at det garantert spiller en rolle for så mange andre der ute. Det å se på anoreksi som en enkel løsning, eller som en løsning i det hele tatt (!) er for meg svaret på alt som er galt i verden.

Jeg ville heller ha valgt operasjoner. Nei vent; på grunn av nettopp anoreksien hadde jeg en forrige torsdag, og må gjennom en langt større en på nyåret. Gratis?!

Hei du, NAVER!

«Du er på NAV fordi du er lat!», «alt du gjør er å nave!», «du kommer deg ingen vei her i livet», «jeg er sikker på at du bare later som om du er syk, for å slippe å jobbe», «du lever av mine skattepenger! Mine!!!»

Det er bare noe av det jeg har hørt i min karrière som NAV’er. I hele seks år levde jeg på NAV – eller «dine skattepenger» om du vil. Og tro meg; jeg har hørt det meste. Jeg har hørt at jeg er lat. Snylter. Tafatt. Udugelig. Løgner. Mislykket. Lat. Lat. Lat. Lat.

Når jeg møtte nye mennesker var et av de første spørsmålene de stilte alltid det samme, «hva driver du med, da?» Eller; «hva jobber du med da?» Førstnevnte var greit nok – da kunne jeg jo bare late som om jeg ikke forstod spørsmålet og dermed svare et eller annet svada om det jeg drev på med der og da, for så å elegant hoppe over til neste emne. Det siste var det verre med. Jeg har aldri vært en løgner, og hadde ingen planer om å bli det av et sånt spørsmål. «Nei, altså, jeg går på arbeidsavklaringspenger, jeg». Kjapt etterfulgt av en «Hehe, å få betalt for å sove og se på serier er livet ass».

Jeg gikk i selvforsvar, og hadde som Chandler i FRIENDS humor som mitt viktigste våpen. Litt selvironisk kunne jeg legge til at jeg aldri ville ha tatt til takke med en eller annen drittjobb. Hvorfor skal man det, om en bare kan leve på NAV?

Men så skjedde det noe. 

Jeg ble frisk! 

Borte ble spiseforstyrrelsene som i årevis hadde hengt over meg som en stor, svart sky. Borte ble angst som følge av selvhat, sulting og både indre og ytre sabotasje av en fremdeles altfor ung kropp. Borte var vonde tanker, negative følelser og et liv i misnøye. Forduftet var alle tanker om at jeg kom til å ende opp som «ung uføre» som viktigste mål her i livet.

Jeg var frisk. 

Det tok ikke lange tiden før jeg kastet meg på utdannelsen jeg alltid hadde drømt om, og jeg ble ikke en gang ferdig uteksaminert før jeg hadde startet opp mitt eget firma som frilansjournalist. Faktisk satte jeg i gang med utdannelse over nettet, to ulike kurs og mitt eget firma midt i rollen som hjemmemamma for en aktiv småtass uten barnehageplass. For ikke å snakke om at jeg da fremdeles var alene 50% av tiden, og hadde både hjem og hunder å ta meg av i tillegg.

2014 var et hektisk år. 2015 var fullstendig fantastisk. 2016 har vært enda bedre

Det er faktisk ikke så himla vanskelig. Tenk deg det selv, da! Å tjene 10.000 kroner i måneden for å gjøre ingenting. Det høres jo ganske greit ut, ikke sant? Men; du kan ikke stå overtid for å tjene inn litt ekstra ved å bare «nave litt mer», om du skulle trenge – eller ønske – større inntekt før en ferie, julehandelen eller bare en tur til frisøren. Du får ikke det enorme kick’et av lønnsforhøyelse, skryt av sjefen eller lykkerus av egen innsats om du sover på høyre side i stedet for venstre side frem til klokka 16.30 om ettermiddagen. Du kan ikke forvente at noen klapper deg på skulderen for god innsats, når du har prestert å både dusje og pusse tennene dine før klokka slår 18.00. Du kan ikke en gang ta en velfortjent ferie (om du overhodet kan ta deg råd til det, lurer på hvor mange måneder med nudler som levebrød det ville ha tatt) uten å melde det inn til NAV. Du føler deg heller ikke stort til nytte på arbeidsplassen når du omsider får satt kopper og fat i oppvaskmaskinen, eller om du har prestert å våkne før klokka 15. For så å ta en lur igjen 16.30.

Gang på gang på gang må du sitte på det nærmest sterile, ukoselige kontoret og velge mellom å beholde æren og legge på litt ekstra skryt for så å risikere å miste pengene du er så totalt avhengig av for å kunne leve, eller å være ærlig og føle deg som et mislykket menneske, men med penger. I alle fall nok til nudler og mobilregninga, utover husleie og strøm.

Luksus, sier du? 

Da skal jeg fortelle deg hva luksus er.

Det er å stå opp om morgenen, og målrettet gå til arbeid. Det er å sende fakturaer eller skrive arbeidstimer. Det er å motta lønn, og å sette av penger til skatt og pensjon. Det er å se en sparekonto, bufferkonto, barne-sparekonto, hundekonto og feriekonto vokse for hver måned som går. Det er å vite at drømmen om hus slett ikke beror på om et hemmelig familiemedlem plutselig dør og spesifikt ber deg om å ta over. Luksus er å kunne bestille pizza fra Pizzabakeren eller å ta en spontantur til frisøren for både klipp og farge, uten at det går utover verken familieliv, mat på bordet eller økonomisk jevn fordeling i parforholdet. Luksus er å kjenne en sikkerhet utover «åh, et helt år igjen på arbeidsavklaringspenger før vi må søke om forlengelse». Det er å vite at du er i full stand til å gjøre alt dette – uten at det tapper deg for energi, fører deg rett til den psykiske kjelleren eller får deg til å ønske deg så langt bort som overhodet mulig. Luksus er å gjøre nøyaktig som du vil, når du vil og fordi du vil. Ikke fordi sykdom har presset deg dit.

Det er faen ikke mye luksus å ligge på sofaen, så lenge du ikke selv har valgt å ligge der. 

Har man først vært så syk at man ikke ser annen utvei enn å leve av NAV, finnes det få grenser for hva du kan utrette når du først blir frisk – det er i alle fall sikkert. Og du? Skattepengene «dine» trenger du ikke å være redd for; jeg har vært naver vettu. Vært ute en vinternatt før. De er tjent inn igjen raskere enn du rekker å si «mine penger!!!».  Med eller uten utropstegn.